Multikulturalisme og enkeltmenneskets frihet

Kronikken i Aftenposten 3. mai om rettsstaten, multikultur og innvandring var på viktige punkter forvirrende. Skribentene Prableen Kaur (Arbeiderpartiet) og Andreas M. Kravik hevder at enten ser man på multikultur som en berikelse - eller man søker etter renhet og slutter muligens opp om høyreradikale partier. Dette er lite informativt! I den virkelige verden er det (minst) tre hovedposisjoner om dette, ikke to. Men, forfatterne undertrykker den tredje posisjonen. Kort fortalt handler den om at migrasjon, minoriteter og mangfold bør møtes med denne tanken: Det viktige å forsvare er ikke "kulturer" men hvert enkelt individs rett til å leve ut sin frihet uavhengig av hvilke kulturer andre mener man er en del av. Ett fasett av utfordringen kan være at noen i flertallsbefolkningen har fordommer mot innvandrere, kanskje ikke tror på dem som attraktive arbeidstakere. Et annet fasett kan være at noen i innvandrerbefolkningen ikke vil innrømme "sine egne" de rettighetene som andre i samme land har. Det kan være retten til ikke å gifte seg, rett til å skifte livssyn, rett til å leve som homofil, etterlevelse av likestilling mellom kjønnene og så videre. Når mange i dag er skeptiske til multikulturalisme, behøver dette slett ikke handle om deres lengsel etter renhet. Det er her Kaur og Kravik kommer i skade for å feilinformere!! Motstanden handler oftere om at folk frykter et samfunn der kvinners rettigheter, homofiles rettigheter og barns rettigheter skal være avhengig av hvilken kulturell gruppe man lever i innen et land. Dette er en liberal motstand mot multikulturalisme.

18 tiltak for å unngå eiendomsskatt.

Noen er pessimister og tror at eiendomsskatt vil bli vanskelig å unngå i Oslo i årene fremover. Hvorfor tar de feil i dette, selv om ingen kan spå fremtiden med 100 % sikkerhet? Oslo har trippel-A-rating som låntaker. Dette innebærer at byen har en trygg økonomi og orden i sysakene. Oslos gjeld har økt. Det skyldes bl a investeringer i nye skoler i en by som får flere skolebarn. Samt at staten i de mange rød-grønne år lot Oslo få beholde for lite av egne skatteinntekter. Det er mye Oslo kommune kan gjøre for å begrense sine utgifter i fremtiden. Jeg tar forbehold om at dette er mine meninger og ikke nødvendigvis byrådets. 18 mulige tiltak bør nevnes: 1) Legge om til innskuddspensjon for nye kommunalt ansatte. Dette vil ikke berøre opparbeidede rettigheter hos de "gamle" ansatte. 2) Ha færre kommunale barnehager og sykehjem. Dette drives bra privat. Kommunen kan kjøpe sykehjemsplass for sterkt pleietrengende innbyggere, slik at opphold ikke vil koste brukerne en øre mer enn kommunale sykehjem gjør. 3) De gjenværende kommunale barnehagene må drives effektivt. Blant annet kan en bestyrer ha ansvaret for flere avdelinger som ligger i gangavstand fra hverandre. 4) Redusere subsidiene til Oslo Nye teater. 5) Fortsette med tøffe budsjetter for bydelene. 6) Legge mer vekt på å ha gode skoler enn å ha et høyt antall små skoler. 7) Selge kommunal eiendom som ikke er nødvendig å sitte med. 8) Se svært kritisk på den kommunale boligstøtten i Oslo. 9) Hver gang noen i kommunen ønsker å ansette en ny, bør man undersøke om det finnes overtallige ansatte andre steder i kommunen som kan overføres til stillingen som det trengs folk i. Forebygging av eiendomsskatt handler også om å si nei når andre partier vil bruke penger på ting som ikke er strengt nødvendige. 10) Når Ap sier det skal være en helsesøster på hver kommunal skole, bør vi fastholde at flere skoler bør dele på en slik ressurs. 11) Når partiene på ytre venstreside vil at kommunen skal bygge og eie en masse kommunale boligblokker, som så skal fylles av mennesker med lav eller ingen inntekt, bør bystyret si nei. Kommunale boliger skal vi ha, men det bør være enkeltleiligheter øremerket for funksjonshemmede, omsorgstrengende og andre spesielt trengende Osloborgere. Heldigvis vil også regjeringen bygge mer studentboliger. 12) Når Oslo Frp vil putte flest mulig eldre på sykehjem, bør vi være kritiske. De aller fleste eldre er opptatt av at det legges til rette for gode seniorliv i de mange årene _før_ man må på sykehjem. 13) Når Venstre og Mdg vil ha mer subsidierte priser for yrkesaktive i kollektivtrafikken, bør vi holde igjen og ikke subsidiere mer enn det som rimelig er. Statlige myndigheter kan også bidra til at byer som Oslo kan slippe eiendomsskatt i årene fremover: 14) Hold friske folk i alderen 19 - 67 i aktivitet!! Hvis de får være passive stønadsmottagere, blir det mindre skatt til kommunene. 15) Innfør nasjonalt tiggeforbud. Dette vil forebygge migrasjon av slike personer som ikke har særlig lyst eller evne til å bidra i den offisielle økonomien i dette landet. 16) La også kommunene beholde mer av egne skatteinntekter. 17) Innvandringspolitikken må bli strengere. Det gjelder spesielt asylinnvandringen, samt familie-innvandring for folk som ikke har veldokumentert forsørgerevne. 18) La også de norske sexarbeiderne få anstendige vilkår, slik at de kan jobbe rolig fra leiligheter og betale skatt av sine inntekter. Hermann Smith-Sivertsen, Varamedlem til Oslo bystyre (H).

Lukkede mottak for asylsøkere

Norge skal ta imot asylsøkere og gi dem en skikkelig og seriøs mottagelse. Søknadene om asyl må behandles så grundig og raskt som mulig. De som får avslag må hurtig ut. Jeg mener at det bør gjøres flere ting for å begrense tilstrømmingen av useriøse asylsøkere: 1. Alle som kommer uten gyldig pass og søker asyl, må tilbringe en tid i lukket mottak mens deres identitet undersøkes og avklares. De som samarbeider godt i å fortelle hvem de er og hvordan de kom til Norge, kan gå over til åpent mottak etter 2 - 3 måneder. De andre bør tilbringe minst 6 mnd i lukket mottak mens vi gjør hva vi kan for å finne ut hvem de er. 2. Blodprøve med DNA-test bør tas på alle asylsøkere som er uten gyldig pass, 3. Fingeravtrykk tas på alle asylsøkere som er uten gyldig pass. Noe av begrunnelsen fremgår her: Den gode Sylo Taraku har vært på seminar og deler sjenerøst sine erfaringer om UDI og identitetsproblemet: "Var på UDIs frokostseminar om identitetsproblematikk i utlendingssaker. Årlig kommer det tusenvis av folk til Norge. Vet vi hvem de er? UDI-direktør Frode Forfang sa at terrortrusselen er en forklaring på hvorfor identitetsspørsmål i utlendingssaker har kommet høyere opp på dagsorden de siste årene. I utgangspunktet er det et krav om at man må dokumentere sin identitet for å få opphold i Norge, men systemet er fleksibelt. I asylsaker krever man bare at man sannsynliggjør sin identitet. Det ble sagt under seminaret at ca. 95 prosent av asylsøkere ikke fremlegger id-dokumenter når de søker om asyl, og at UDI må i stor grad basere seg på søkerens egne opplysninger. Dersom det er mer sannsynlig at identiteten man oppgir er riktig enn motsatt, altså en sannsynlighetsovervekt, så legger man til grunn den oppgitte identiteten. Men forvaltningen er mer fleksibel enn som så. Selv om man ikke helt stoler på søkerens identitetsopplysninger, kan man få opphold dersom asylhistorien fremstår som troverdig. Også i familieinnvandringssaker gjør man unntak fra regelen om å dokumentere identitet hvis man kommer fra land med svake institusjoner som Somalia eller land der dokumenter har lav bevisverdi som Eritrea og Afghanistan. Det er sjelden man tar fingeravtrykk i familieinnvandringssaker, bl.a. av kapasitetshensyn. Men man har begynt med DNA-tester i Somalia-saker der man har oppdaget at 45 prosent av dem som oppga å være ektefeller var faktisk søsken. Nå har det tallet gått ned til 25 prosent. Med andre ord: Det er et svært krevende å oppdage juks, men det hjelper med virkemidler som fingeravtrykk og DNA-tester, og forvaltningen prøver å styrke sin kompetanse på dette viktige feltet." Takk til Halvor Fosli for å ta vare på Sylos informasjon.

Joron Pihls misforståelse av norske forpliktelser overfor rom fra andre land

Professor Joron Pihl ved Høgskolen i Oslo og Akershus begikk 7. august 2012 en artikkel om rom-folket i Dagsavisen. Stykket hennes – som peker på Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter - bygger på en klar misforståelse. Nemlig at den norske regjering skal ha den samme forpliktelse overfor alle som er rom, roma, sigøynere og i øyeblikket er i Norge, uansett om personene står i det norske folkeregisteret eller ikke. Når man leser artikkelen hennes, er det synlig at hun nekter å sondre mellom rom, roma, sigøynere med tilhørighet til Norge og rom, roma, sigøynere med tilhørighet til andre land: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread251141/#post_251141 I virkelighetens verden handler denne rammekonvensjonen om at alle deltakende land skal ta vare på sine egne nasjonale minoriteters språk, identitet og interesser. Samer regnes som urfolk og vernes av andre bestemmelser. Norge skrev i sin rapport til Europarådet dette i 2010: «I Norge forstår regjeringen begrepet ”nasjonale minoriteter” som minoriteter med langvarig tilknytning til landet. Minoritetsgruppene må være i mindretall og ha en ikke-dominerende stilling i samfunnet. De må videre ha etniske, språklige, kulturelle og/eller religiøse særtrekk som gjør at de i vesentlig grad er ulike resten av befolkningen i Norge. I tillegg må personene det dreier seg om ha en felles vilje til å opprettholde og utvikle egen identitet. Forutsetningen om ”langvarig tilknytning” gjør det klart at nyere innvandrergrupper (immigrant communities) ikke anses for å være nasjonale minoriteter i Norge. Forhold som gjelder innvandrerbefolkningen i Norge blir således ikke vurdert som relevant i denne rapporten..» Svensker, pakistanere, marokkanere og tyrkere anses altså IKKE som nasjonale minoriteter, men som nyere innvandrergrupper! Videre heter det i Norges rapport: «Når det gjelder rom som nylig har kommet til landet, hovedsakelig fra Romania, har disse på linje med andre borgere fra Schengen-området rett til å oppholde seg i Norge i tre måneder. Myndighetene har derfor i liten grad forholdt seg til denne gruppen.» Regjeringen leser altså konvensjonen ganske annerledes enn Pihl. Norge kaller sine egne nasjonale minoriteter: «Jews, Kven, Roma/Gypsies, the Romani people/Travellers and Skogfinn». Dette innebærer ikke at alle verdens jøder eller roma kan komme til Norge og kreve rettigheter i Norge som medlemmer av Norges nasjonale minoriteter. Like lite som norske kven kan flytte til Tyskland og kreve at Tyskland gir dem behandling som nasjonal minoritet der. Lurer man på hvordan Europarådets rammekonvensjon brukes, er det lurt å kikke her: http://www.coe.int/t/dghl/monitoring/minorities/3_FCNMdocs/Table_en.asp Jevnlig leverer hvert land til Europarådet rapporter om sine nasjonale minoriteter. Disse rapportene vurderes så av rådgivningskomiteer som peker på eventuelle mangler i et lands gjennomføring av konvensjonen. Leser man f eks «Third Opinion on Norway» fra 2011, går det frem hva ekspertene mener Norge glipper på med hensyn til behandlingen av sine nasjonale minoriteter. Når det gjelder rom, roma, sigøynere er rapportskriverne opptatt av slike ting: Norske rom må få slippe til på vanlige (kommersielle) campingplasser på samme vilkår som andre gjester. Lokalt politi må støtte dem i dette hvis noen vil nekte dem. Gruppens skolebarn må få undervisning i sommerhalvåret når gruppen ofte reiser. Tvangsassimileringen som ble gjort mot gruppen i tiden 1930-1960 nevnes også. http://www.coe.int/t/dghl/monitoring/minorities/3_FCNMdocs/Table_en.asp#Norway Hadde Joron Pihl hatt rett, ville disse landrapportene sett ganske så annerledes ut! Da ville det stått masse om hvordan landene tar i mot de nasjonale minoritetene fra de andre landene.

"Delt by"-debatten om Oslo

Marianne Borgen fra SV var sporty som kom til Frogner Høyre for å diskutere «Er Oslo en delt by» med Mudassar Kapur fra Høyre. Artig diskusjon på cafemøtet 18. april 2013! Borgen ønsket at det blir flere kommunale gårder på Frogner. Mens Kapur fortalte at Oslo i de siste årene har solgt kommunale leiligheter i indre by øst og kjøpt flere i vest. Borgen var opptatt av at det er et problem når det er barneskoler på Tøyen der ingen har norsk som morsmål. Men, hun tror ikke på bussing av skolebarn. Det ble uklart hvordan hun ville endre på dette. Utfordringen i forhold til hennes problem er hvordan da få flere barn med norsk som morsmål inn på slike skoler? Dette mangler man virkemidler for å få til. Hennes svar på 'delt by'-påstanden var mer offentlig omfordeling og en boligpolitikk for å flytte folk med minoritetsbakgrunn over på vestkanten. Kapur tenkte annerledes. Han var opptatt av at byen er en arena for sosial mobilitet. Da mange med innvandrerbakgrunn flyttet fra 1970- og 80-tallets slitte bygårder ut til moderne borettslagsleiligheter i Groruddalen og Søndre Nordstrand, var det en stor forbedring for dem. Han mente også at det blir feil å legge så stor vekt på andel barn med annet morsmål enn norsk. Det er jo forskjell på folk med innvandrerbakgrunn i Oslo. Mange 'barn med innvandrerbakgrunn' har foreldre som er født og oppvokst i Norge, og barna må da først og fremst regnes som Osloborgere. Andre barn med innvandrerbakgrunn kan ha foreldre som kom til Norge i fjor. At mange barn har et annet morsmål enn norsk sier i seg selv ikke noe særlig om integreringen. Det er språkferdighetene i norsk som er viktige, ikke at barna har foreldre med innvandrerbakgrunn.

Innvandring, lønnsomhet og hva gjør vi?

Finansavisen kjøper jeg nesten aldri. I går (13/4-2013) måtte jeg kjøpe den for å lese den grundige saken om kostnader og inntekter for samfunnet ved innvandring. Seniorforsker i Statistisk sentralbyrå (SSB) Erling Holmøy har regnet på dette ut fra kjente data om innvandring og økonomi i Norge. Holmøy kritiserer en annen beregning av dette gjort av NyAnalyse i mars 2013. NyAnalyse var for kortsiktige, men innvandring er noe som må vurderes med henblikk på langtidsvirkninger. Det Holmøy kommer frem til, som presenteres i Finansavisen 13/4, er at ingen innvandring lønner seg på sikt. Grunnen er at det blir flere som (etterhvert) skal dele på oljeformuen, og dessuten at det må gjøres store investeringen på grunn av innvandringen (boliger, skoler, sykehus, offentlig infrastruktur). Men, det er stor forskjell mellom innvandrergruppene. Innvandrere fra post-kommunistiske EU-land og innvandrere fra EU/EØS ellers, Nord-Amerika, Australia, New Zealand påfører Norge nokså beskjedne netto kostnader på sikt: 0,8 mill kr pr innvandrer på lang sikt. Den store kostnaden i Holmøys kalkulasjoner er ikke-vestlige innvandrere. Her kommer han frem til en langsiktig kostnad på 4,1 mill kr pr person. Og det er netto, personers innbetaling av direkte og indirekte skatter er tatt med, og likevel blir det en stor kostnad. Hvorfor blir ikke-vestlig innvandring så kostbart for staten Norge på sikt? En årsak er utgifter til integrering og asylmottak. Anerkjente flyktninger kan som kjent få med seg hele familien sin. De skal bosettes, ha skolegang og integreres. En annen del av forklaringen er at innvandrere fra ikke-vestlige land ofte er lavere sysselsatt enn andre. Der sysselsettingen blant etnisk norske damer er på 68 % ligger damer fra Somalia i Norge på 23 % i jobb. Dette er for dårlig! I SSBs data ligger innvandrere fra land som Somalia, Eritrea, Irak, Afghanistan, Pakistan og Marokko i bunnen på arbeidslivsdeltakelse i Norge. Andre ikke-vestlige innvandrere ligger mye høyere i sysselsetting, som folk fra Thailand, Chile, Sri Lanka, Bosnia-Hercegovina m. fl. Generelt finner SSB at ikke-vestlige innvandrere også går raskere ut av arbeidslivet enn andre. De mottar også mer uføretrygd og andre overføringer fra det offentlige. Og folk fra denne gruppen bidrar i snitt mindre til skatteinntektene. Dette er ting som mange finner det vanskelig å snakke om. Hvordan snakke åpent om dette på måter som ikke sårer eller fremmedgjør innbyggere i Norge som har ikke-vestlig bakgrunn? Samtidig tror jeg å ikke snakke om det, knapt er noe klokt alternativ. Hva bør gjøres på bakgrunn av slike opplysninger som Holmøy kommer med? For det første: Skatte-, trygde- og velferdsordninger må utformes slik at det alltid lønner seg mer å arbeide enn å ikke arbeide. Det finnes mange jobber der lønnen er moderat og prestisjen ikke er høy. Det må lønne seg mer for den enkelte (i alderen 18 - 67) å ta en slik jobb enn å leve på offentlige overføringer. Dette er politikernes ansvar å få til. Vi må også være ærlige om at det å f eks være samfunnsdebattant ikke er en jobb, selv om man har skrevet en håndfull gode kronikker. Å være kunstner på heltid er det bare få, spesielt begavede som kan være. De fleste av oss må tilpasse oss det 'kjedelige' arbeidsmarkedet. F eks jobbe på sykehjem eller ta en vaskejobb, når det er det vi kan få av jobber. Den totale virkningen av velferdspolitikken må ikke være slik at arbeidsføre mellom 20 og 67 stimuleres til å holde seg ute av arbeidsmarkedet. Her tror jeg det er mye som kan ryddes opp i. Mer bruk av aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere og andre må også til. Og hjelpetiltak for fattige barn bør ikke være i form av kontanter til deres foreldre, men ha form av direkte hjelp til fattige barn slik at de kan være med på fritidsaktiviteter og få tilgang på sportsutstyr osv. Politikken rundt trygder er også viktig. Koblingen mellom å ha jobbet fulltid i mange år og å få en god trygd som gammel, må bli sterkere. Generelt bør staten også bli mer gjerrig med å øke trygdene (hører dere, Frp?). Det er helt nødvendig for å holde Norge i arbeid. Det er også mulig å gjøre ting i innvandringspolitikken som vil virke her. Lær av Finland: Innfør lukkede asylmottak for asylsøkere som kommer med en uavklart identitet til Norge. Må en asylsøker som brenner passet sitt på veien, tilbringe seks måneder i lukket mottak, blir det mindre attraktivt å være en useriøs asylsøker til Norge. Vi må også ha raskere saksbehandling av asylsøknader. Og når en asylsøker har fått endelig avslag, må staten raskere og mer bestemt presse på for hjemreise. En viktig nøkkel til retur av dem med avslag, er at vi reduserer tallet på asylsøkere med uavklart identitet. For innvandring ved ekteskap kan også ting gjøres. Si at ekteskap mellom en person bosatt i Norge og en person i et annet land, bare kan fungere som innvandringsgrunn dersom den Norgesbosatte i forholdet hadde fylt 22 da ekteskapet ble inngått. Det må også være klare krav til inntekt som den Norgesbosatte/norske statsborger har før innvandringen av ektefellen. Slik at det blir den norske ektefellen som skal forsørge innvandreren i de nærmeste årene etter innvandringen. Ikke norske skattebetalere. Det må også være fortsatt streng oppfølging av pro-forma-ekteskap. Prisen for det er at vi stadig vil lese i Dagbladet om norske damer på 55 som ikke får sin 25 år yngre ektefelle fra et fattig land til Norge.

Sier menneskerettighetene at fanger skal ha kosher-mat?

I et tilsvar til Marit Christensens ytring i VG om minoriteter og mat i norske fengsler, henviste Sunniva Ørstavik i VG 15.9 til internasjonale menneskerettighetsavtaler. På grunn av slike konvensjoner har jødiske innsatte i norske fengsler krav på å få egen kosher-mat, påstår Ørstavik. Og muslimske innsatte skal tilbys alternativer til svinekjøtt. Ja, det er mye enighet om at innsatte ikke skal presses til å spise mat som er tabu for dem i henhold til deres kultur. Å dytte en muslim eller jøde til å spise svinekjøtt i norsk fengsel ligner å by en nordmann på hundekjøtt. Ørstavik overfortolker likevel FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det eneste den sier er at folk skal ha adgang til "adequate food". Kulturelle minoriteter er ikke spesielt vektlagt i forhold til dette, det er synlig i konvensjonsteksten. Å tolke teksten som at jøder i norsk fengsel pga den har krav på kosher-mat, blir å trekke de to ordene vel langt! Skulle kosher-mat til innsatte jøder bli et prinsipp, ville muslimske fanger kunne kreve halal-mat og indiske fanger diett uten storfekjøtt. Dette ville bli dyrt for skattebetalerne! Det bør settes spørsmålstegn til hvordan en prinsipiell/almen rett til "adequate food" kan "rettferdiggjøre" krav om diverse kostbare spesialdietter for innsatte. 'Adequate' handler mer om at maten faktisk er mat, at det er nok av den, og at den har forsvarlig kvalitet. Innsatte bør få slik mat. Fengsel er imidlertid straff! Da blir mattilbud a la hotell knapt en rimelig forventning! Min mening: I norske fengsler bør det være to hovedalternativer: Norske retter eller vegetariansk middag. Da kunne hinduen velge vegetariansk den dagen storfekjøtt var norsk middag i fengselet. Og på dagen for en svinekjøttsrett kunne jøder og muslimer velge vegetariansk. På denne måten sikrer vi også at norske fengsler kan ivareta en norsk matkultur. Noe som kanskje også er i skattebetalernes interesse?